Hindu-bryllup

Så var tiden inne for å være gjest i et Hindu-bryllup her i Bangladesh! Majoriteten av befolkningen her er muslimer (ca 90 %), resten er Hinduer. Og det finnes også et fåtall Baptister og noen ”tribal groups” som har sine egne religioner.

Det var naboen til Sarah som fikk vite at det skulle være et bryllup i går. Han kjente ikke brudeparet, og det gjorde jo heller ikke vi. Men det er veldig stas å få utlendinger som gjester så vi var hjertelig velkommen :) Selve seremonien forgår på natten, og kl 22 kjørte vi avgårde. Vi ble fortalt at det var ca en mil utenfor Lalmonirhat – og det trodde vi på..! Yeah… hehe. Jeg burde begynne å lære nå! Men det var altså ca seks mil dit. Og det er ganske langt på smale gjørmete veier. For det begynte selvsagt å regne når vi kom dit. Først var vi hos brudgommen. Der var det tromming og dansing, og vi fikk ris å spise. Vi ventet der i ca to timer. Og med venting så mener jeg venting. Vi satt på noen stoler og ventet. Mens alle folkene i landsbyen sto rundt og så på oss ;) Jeg begynner å bli vant til det nå. Vi snakker og tuller litt med barna , men folk her i Bangladesh er ganske alvorlige. Det er ikke mye tøysing og latter.
Så kjørte vi videre til ”Brura”. Der sang damene og ”laget lyder”. Vi fikk se brura etter ca en time og hun bare gråt og gråt. Så forsvant hun igjen. Klokka var nå blitt ca to på natta. Brudgommen var borte, og vi ventet.. og ventet litt til. Så kom brudgommen, men da styrtregna det igjen så det hele ble utsatt. I tillegg kom sjåføren til oss og sa at vi kom ikke til å komme oss hjem før neste dag, pga at veiene var ødelagt. Jaaah. En av landsbybeboerne forbarmet seg over utlendingene som satt og duppet på stolene sine i regnet. Vi kunne få hvile i bambushytta hans. Og det er helt ubeskrivelig hvor deilig og trygt og fantastisk det var å komme under tak og legge seg på en hard sengebrisk! :) Vi var langt utenfor allfarvei, hos meget fattige mennesker. Men de var så snille og gode – og nysgjerrige, og ville så inderlig at vi skulle kose oss. De er veldig søte. Vi ble litt stressa av å måtte være der til neste dag, for det var ikke telefondekning der(!) Og jeg hadde bare sagt til de på kontoret at jeg skulle i et bryllup en plass i nærheta.. Så jeg lurte litt på hva de ville si når jeg ikke dukket opp på jobb, og heller ikke var mulig å nå på tlf.. (Men så fant vi ut at om vi gikk på baksida av hytta så fikk vi dekning) Man lærer hele livet, neste gang skal jeg huske få navnet på landsbyen vi drar til og gi ordentlig beskjed. (Severin Suveren på påskefjellet! ;)) i tilfelle vi blir flom-værfast og det ikke er telefondekning.

Hvertfall – vi fikk litt mer ris og noen søte melkeboller og lå inni i bambushytta og ventet.

Klokka kvart over fem begynte seremonien, og den varte i to timer. Det var kjempespennende. Vi fikk sitte inne i røkelsen og blomstene sammen med ”presten” og brudeparet. Og det var jo helt fantastisk. Man føler seg litt dum av og til, men man må jo også bare utnytte sjansen når man får den. Brude-jenta( ca 15 år?) gråt og gråt. Det er tradisjon. Denne dagen skal være forferdelig. Bruden spiser heller ikke på to dager før bryllupet så hun var rimelig ustø på beina. Bare for å nevne det så er de fleste bryllup her arrangerte, så gråten er nok en blanding av ekte fortvilelse og tradisjon..

Vi var tilbake litt over åtte, så jeg stakk hodet innom kontoret og sa jeg var nettopp kommet tilbake og at jeg gikk og la meg :)

Så i dag har jeg sovet og ikke vært særlig produktiv. Har spist en sjokolade (som jeg har spart på lenge) og drukket cola.

Hilsen Ninapina