Sjaaaa paa brura! Bare til info saa var det ingen brudgom.. hehe

Her er lillegutten som døde to dager gammel. Han er to timer gammel på bildet.

Return process

Mine kjære kjære venner!!

Nå er det stor innstats og jobb med return process for å få folk til å flytte fra campene hjem til sine ødelagte hjem. Det er en vanskelig og vond prosess.. Folk har ingen hjem og gå til, landet og huset de bodde på er rast bort. Likevel blir de presset til å reise fra campene. Og dette er jo egentlig også riktig. De kan ikke bli boende i camper resten av sitt liv. Men det er ikke lett å være sammen med mennesker som gråter og er helt fortvilte for de må reise. Mange av de har sett et glimt av et bedre liv i campene. For det er jo et faktum at mange har hatt det bedre i campene enn de hadde det i sine hjem før jordskjelvet...

Return processen for meg er også startet! Og gjett om det er ei Nina som gleder seg veldig til å komme hjem nå :) Når jeg fikk flybilletten i hånden begynte jeg mentalt å reise hjem med en gang... Det er trist og dra også, jeg kommer til å savne alle, og de kommer til å savne meg. Jeg har hatt en skikkelig avskjedsfest hvor jeg ble pyntet opp som en ekte pakistansk brud§§!! Hoho, det var virkelig en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var superflau, men måtte bare stille opp. Dette var faktisk den største gleden jeg kunne gi de som holdt avskjedsfesten for meg :)

Jeg har vært med på mye siden sist. Har vært på assessment i Kaladakha. Dette er et beryktet tribal område hvor ingen lover og regler gjelder. Politi og regjering kommer ikke inn. Det er som no-mans land. En uke før vi var der ble en annen NGO skutt på så de måte bare dra med en gang. Men vi hadde noen gode lokale kontakter så vi fikk komme inn. Det var vakter med svære våpen og en veldidg spesiell opplevelse.. !

Forrige fredag var jeg jordmor. Vi kom til Maira camp på morgenen, og da hadde min spesielle venninne som var gravid fått veer. Jeg har vært hos denne jenta hver dag siden campen åpnet, og nå var tiden inne. Samtidig med henne fikk en annen dame veer, og hun var veldig syk. Vi hentet bilene våre i hu og hast og fikk kjørt de til sykehus begge to. To nydelige guttet ble født, og tante Nina var veldig glad. Men livet er ikke så enkelt her nede. Det er langt til sykehus, og to dager etter døde den ene lille gutten... Det er mange følelser og opplevelser å ta med seg herfra.

Jeg kommer til å savne Pakistan og menneskene her, men akkurat nå savner jeg dere og Norge. Kommer hjem sent 31 mars - Inchalla. Lørdag blir det forhåpentligvis en liten velkomstfest.. ;)

Stooor klem fra Ninapina

Nadia og Nina 

Utsikt fra eselryggen! 

Foerste test-tur...! Ihaaaa!  

Vi maa leke oss litt naar vi venter paa opprydding av veien :) 

Landslides can vaere noksaa heavy.. Og det tar tid aa rydde opp. Sitter gjerne i noen timer og venter, og takker for at vi ikke var rett under naar det raste... 

Min kjaere lille Amir Zaib oppe i basecampen vaar paa besoek. 

DonkyKong

Heia alle sammen!

Håper det fortsatt er noen som er inne og kikker på bloggen min selv om det ikke er så ofte den blir oppdatert for tiden… :)

Hva skjer så her i Pakistan: Det er fortsatt demonstrasjoner av og til. Spesielt på fredagene etter ”Friday prayers”. Fredager har vi curefew, og vi har vel funnet ut at det egentlig ikke er så ille å ha en dag med camp(ing) liv i uka. Det blir lange dager ute i felten hver dag, så en dag med litt rapportskriving og andre aktiviteter er godt mottatt. Portforbudet blir for min del brukt til å gjøre seg kjent med dyrelivet her i Pakistan. Jeg har et par mus som deler telt med meg. Den ene har koset seg en stund i bagen min med klær i. Og den har etterlatt spor – dvs. hull i de fleste bomullsplagg. Den andre musa flytta inn i posen jeg hadde på veggen med div matvarer i. Den hadde spist på all maten, så jeg ble litt irritert og kasta musa ut. Så var det ei tredje mus som var innom matposen min (gjennomsiktig brødpose). Vi hadde en god stund med musestudier før vi slapp musa ut i det fri igjen. Så har jeg hatt et ønske en stund – som jeg formidlet til de jeg jobber med, og det var at jeg ønsket meg et esel! (Som dere vet gikk det jo ikke så greit med geita Petra). Og nå på fredag sto det et esel utenfor teltet mitt og venta på meg!! Han var bare så søøøt! Og jeg fikk ri så mye jeg ville på eselet. Opp og ned bratte fjellskrenter.. hoho. Det var kjempemorsomt! :)

Jobben går fint. Men det er en utfordring å få folk til å konsentrere seg om helse og hygiene i disse dager. Regjeringen og forsvaret her har bestemt at alle camper skal stenges 31. mars. Dette betyr at alle må reise tilbake til sine total ødelagte landsbyer og hus, uten at noe er gjort klart for dem. Det er fryktelig trist, og menneskene er fortvilte. Mange NGO’s kommer til å hjelpe folk til å bygge hus (vi skal også gjøre det), men det blir en overgangsperiode hvor det blir tøft for mange. For å få folk ut av campene slutter all distribusjon av mat og andre ting og dette vil jo til slutt presse folk til å dra… Det jobbes nå med å prøve å skaffe transport, og så sende menneskene hjem landsby for landsby.

Man treffer så mange skjebner her, og det er jo alltid noen som gjør ekstra inntrykk. Og i dag sendte jeg lille Amir Zaib til Islamabad for å bli sjekket for mulig operasjon av en spesialist. To av jentene i teamet mitt er med Amir og faren. Den gutten er en hjerteknuser, og alle som treffer han blir rørt til tårer. Jeg skulle så inderlig ha vært med til Islamabad, men med mye arbeid og folk å styre her oppe i fjellene ble det til at jeg ikke kunne dra.

Nå er det snart bare tre uker til jeg skal hjem :) Gleder meg veeeeldig til å treffe alle igjen!

Stor klem fra Ninapina