Snerk

Namaste!

I går gikk jeg gjennom litt bøker og stæsj som jeg skal donere bort når jeg reiser herfra. Kommer nok til å ha xxxx-antall kg overlast.. Hvertfall, da kom jeg over min lille røde dagbok. Hadde store planer i fjor om at jeg skulle skrive dagbok hver dag osv.. Jeg skrev ca en gang i uka i 4 mnd, og så stopp.. (lengste jeg har skrevet noen gang da må jeg jo nevne) Jeg bladde opp på en vilkårlig side, og må innrømme at jeg ble ganske ettertenksom og litt flirete ;) Hadde brukt en del sterke uttrykk de første månedene, og gitt ettertrykkelig utrykk for at jeg neppe kom til å være her i Bangladesh i 1 år!

Og tenkt – nå er det gått mer enn ett år! Det er utrolig hvordan man tilpasser seg situasjonen. Og lærer seg og nyte de små ting i livet. Nå er jeg så ”native” at jeg ikke legger merke til ting på samme måte som før. Det er jo litt synd egentlig. Merker det særlig på det at jeg ikke klarer å se så mange spennende ting å ta bilder av lengre! Det er blitt så vanlig. Like vanlig som rå-melk med snerk i mengder.. ;) Og av samme grunn finner man ikke så mange ting å skrive om..

Sånn som f.eks det å ta rickshaw. Tenk å bli sykla aleine på en diger trehjulssykkel av en mann med skjørt..! I begynnelsen var det liksom litt flaut. Og også det å gå med den lokale outfiten. Ikke akkurat flaut, men man er liksom litt utilpass. Samme følelsen som å sykle med sykkelhjelm i Oslo sentrum på en måte.. hehe. Eller det å peive ut armen til høyre eller venstre når man skal krysse veien selv om det ikke er noen biler i nærheta.. hehe. Hadde nok flere sånne ”greier” når man var fjortis, men noen ting henger i. Ramle på isen aleine for eksempel - ikke så kult! ;) Men – nå er alle de tingene helt normalt! Jeeesess! Jeg blir vel flau av å gå med dongeri når jeg kommer til Norge… Hoho!

Vel, tilbake til å rable ned noen velvalgte ord til det store ”Partners Meeting” neste uke. Skal lage en skikkelig flashy PowerPoint presentasjon.

Sneiks!

Ninapina