Romjul i Pakistan

Etter to dager med tv-titting og ambassade besøk var det tilbake til felten og teltlivet. Og det må jeg jo bare nevne at den lille teltcampen vi bor i er bare så koselig! Kaldt og vindfullt, og langt til et iskaldt toalett, men skikkelig koselig! :) Tilogmed de to pakistanske jentene Nadia og Sumeira som er med i teamet og bor her 4 netter i uka storkoser seg. Dette er jo som et lite eventyr for dem – å bo og jobbe sammen med utlendinger og ikke minst menn..! De er så søte og flinke, men det kan merkes at de ikke har allverdens av livserfaring. Jeg er ”mammaen” deres her, og de spør om lov for alt. De er ikke vant til å ta egne avgjørelser, broren og pappaen deres har gjort det hele livet deres, fra små detaljer til hvilke øredobber de får lov til å gå med, til større ting som hvem de kan være venner med.
Disse to jentene er også kristne, noe som er sjeldent her i Pakistan. Men det var nok grunnen til at de etter mye om og men fikk tillatelse til å jobbe sammen med meg, forustatt at jeg er sammen med de hele tiden ;)

Jula og romjula har ellers vært preget av ganske så mange jordskjelv, ”aftershock” som vi sier her. Og flere av de har vært ganske så kraftige. Det ene 1.juledag i Islamabad. Jeg var i 3. etg på hotellet og så begynte det å riste både sidelengs og oppned. Var på vei ut døra sånn passelig i evakueringstilstand, men så vet jeg jo at det verste man gjør er egentlig å gå i trapper, så da var det bare å huke seg ned ved siden av senga til det gav seg. Det som er merkelig er at det rister godt i hodet en god stund etter at skjelvet har gitt seg. I natt var det flere kraftige skjelv etter hverandre, man våkner brått, men så lenge man ligger i et telt er man jo relativt trygg, så jeg sovna igjen. Det som er faren er imidlertid ”landslides” som det er mye av her. Og teltcampen vår ligger nydelig til på toppen av et fjell... Vi kjører også bil her i ca 3 timer til sammen hver dag, på seriøst skrøpelige veier. Man må hele tiden kikke litt oppover hvis det har vært et lite skjelv for å se etter ”landslides”. Litt skummelt av og til, men man blir faktisk vant til det. En del av spenninga med å være her :)

Jobben er kjempespennende, og jeg stortrives. Eneste er at det er vanskelig å få tak i flere jenter til å jobbe. Men vi gjør det vi kan, og det går bra. Det er ganske rart når man er i campene, man ser alle disse familiene og barna som er så skittne og slitne, og samtidig så utrolig søte. Det rører virkelig hjertet. Det er en utrolig glede og god følelse å være her og jobbe med de. Jeg ser for meg at en del av venninnene mine og mamma hadde hatt problemer med å holde tårene tilbake hvis de hadde vært her.. I den ene campen er det en liten gutt som er stum, han synes det er veldig morsomt med oss jentene og følger oss overalt. Man må bare snufse litt når man kommer i bilen igjen. Men man blir vant til det, jeg vil ikke si at man hardner, men man begynner fort å tenke veldig praktisk og prøver å finne gode løsninger.

Tenker på alle hjemme, og må jo innrømme at jeg nå i romjula har lukket øynene og sett for meg ribbe og pinnekjøtt og fenalår og masse digg.. hehe. Her har de imidlertid KitKat sjokolader, og jeg har nettopp kjøpt meg en hel kartong! :)

Naturen her er nyyydelig! Spektakulær heter det vel på fint :) Skal prøve å sette inn noen bilder:



Fortsatt god jul mine venner!!!

Klem fra Ninapina